Lockheed P-3 Orion

P-3 Orion

Lockheed P-3 Orion fra United States Navy
Type	Maritimt overvåkningsfly
Produsent	Lockheed
Jomfrutur	1959
Introdusert	1962 (USA)
Hovedbrukere	United States Navy Deutsche Marine Royal Australian Air Force Spania
Utviklet fra	Lockheed L-188 Electra
Varianter	CP-140 Aurora

Lockheed P-3 Orion er et militært maritimt overvåkningsfly.

Innhold

[rediger] Historie

P-3 Orion ble produsert av Lockheed Corporation etter å ha vunnet en konkurranse holdt i april 1958 av den amerikanske marine for å erstatte P-2 Neptune, også fra Lockheed. Den første produksjonmodellen fløy første gang 15. april 1961. Flytypen ble levert til den amerikanske marine med primæroppgave å spore opp og angripe undervannsbåter med synkeminer og torpedoer i samarbeid med havgående marinefartøy. Flyet har også blitt eksportert til andre land som Australia, New Zealand, Canada, Pakistan og Norge.

Orion ble designed med utgangspunkt i det sivile passasjerflyet Lockheed Electra. Lockheeds forslag beholdt Electraens grunnleggende flykropp, vinger, hale og fire turboprop-motorer. De fysiske endringene som ble gjort med Electra omfattet blant annet:

Ny neseform tilpasset en fremoverrettet søkeradar.
Ny haleform tilpasset en bakoverrettet søkeradar.
Forlenget flykropp foran vingene for å få plass til synkeminer og sonder.
Forlenget flykropp bak vingene for å få plass til sensorer som oppfatter endringer i magnetfelt.

[rediger] P-3 Orion i Norge

Et norsk P3-N Orion som har fått navn etter Hjalmar Riiser-Larsen

Lockheed P-3C Orion fra den amerikanske marine (Lik den norske versjonen).

Det norske luftforsvaret har 4 fly av typen P-3C, og 2 fly av typen P-3N. Begge flytypene er stasjonert i 333-skvadronen på Andøya flystasjon på Andøya i Andøy kommune i Nordland fylke.

[rediger] P-3C

Det norske luftforsvaret har 4 maritime overvåkningsfly av typen P-3C, som brukes til maritim overvåkning og antiundervannsbåtoperasjoner. Flyet ble innfaset i 1989 og er utstyrt med våpen og avanserte overvåkningssystemer for å rekognosere, lokalisere og angripe undervannsbåter. Flytypen opererer med Sjøforsvarets fregatter i forbindelse med undervannsbåtkrigføring, overvåkning av overflatefartøyer og søk- og redningsoperasjoner. P-3C har lang rekkevidde og er viktig i fredstid for å hevde suverenitet og myndighetsutøvelse gjennom fysisk tilstedeværelse i norsk territorialfarvann og i luftrommet over norsk territorium.

[rediger] P-3N

Den norske Kystvakten disponerer 2 maritime overvåkningsfly av typen P-3N fra luftforsvaret, som brukes til kystvaktoppdrag. Dette innebærer overvåkning og kontroll av fiskeriaktiviteten i Norges økonomiske sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard, som tilsammen er på 2,2 millioner kvadratkilometer (eller sju ganger Norges landareal). Denne flytypen er også utstyrt med miljøovervåkningsutstyr.

[rediger] Varianter

YP3V: Prototype
P-3A: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring; 157 bygget
P-3A (CS): Ombygget P-3A med forbedret radar for bruk av US Customs (det amerikanske tollvesenet); 4 ombygget
CP-3A: Eldre P-3A ombygget til fraktfly; 30 ombygget
EP-3A: Ombygget P-3A til elektronisk overvåking
NP-3A: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
RP-3A: P-3A bygget om til rekognoseringfly for havområder, brukt av Oceanographic Development Squadron; 3 ombygget
TP-3A: Treningsfly basert på P-3A; 12 ombygget
UP-3A: Transportfly
VP-3A: VIP/mannskaps-transport, basert på P-3A eller WP-3A; 5 ombygget
WP-3A: P-3A ombygget for overvåking av vær; 4 ombygget
P-3B: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring med kraftigere motorer og i stand til å bære AGM-12 Bullpup-missiler; 125 bygget
EP-3B: P-3B ombygget til elektronisk overvåkning
NP-3B: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
P-3C: Maritim overvåkning og antiundervannsbåtoperasjoner. Denne versjonen har maks. fart ca. 765 km/t; maks. høyde ca. 30.000 ft; og maks flytid ca. 17 timer. Oppgradert elektronikk inkludert ny sentral enhet for dataprosessering og kameraer; 267 bygget
P-3C Update I: P-3C med oppgradert dataminne og forbedret navigasjonssystem; 31 bygget
P-3C Update II: P-3C oppgradert med infrarøde sensorer, sonarbøyer og mulighet for avfyring av Harpoon antiubåtmissiler; 44 bygget
P-3C Update II.5: P-3C med forbedret navigasjons- og kommunikasjonsutstyr; 24 bygget
P-3C Update III: P-3C oppdatert med blant annet forbedret system for prosessering av sonardata og ny mottaker for signaler fra sonarbøyer; 50 bygget
P-3C Update IV: Alle utgaver av P-3C Update II og P-3C II.5 ble utstyrt med ny radar og annet utstyr for detektering av ubåter.
EP-3C: Versjon for elektronisk overvåking bygget av Kawasaki Heavy Industries for den japanske marine.
NP-3C: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
RP-3C: Vitenskapelig utgave brukt av Oceanographic Development Squadron
UP-3C: Transportfly
RP-3D: P-3C modifisert for innsamling av atmosfæriske data; 1 ombygget
WP-3D: P-3C ombygget for bruk av National Oceanographic and Atmospheric Administration (NOAA) til overvåking av vær; 2 ombygget
EP-3E Aries: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip; 12 ombygget
EP-3E Aries II: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip og innsamling av overvåkingsdata; 12 ombygget
NP-3E: Testversjon for US Navy
P-3F: Versjon av P-3C bygget for Iran på slutten av 1970-tallet; 6 bygget
P-3G: Opprinnelig navn på Lockheed P-7, tenkt å erstatte P-3 men kansellert i 1990
P-3H: Foreslått oppgradert utgave av P-3C
P-3K: Versjon for New Zealand basert på P-3B; 5 bygget
P-3N: Version for den norske Kystvakten basert på P-3B; 2 bygget
P-3P: Version brukt av Portugal, basert på P-3B; 6 overført fra Australia
P-3W: Versjon basert på P-3C-II for Australske Flyvåpenet; 20 bygget
P-3AEW&C: P-3B utstyrt med roterende radar brukt av US Customs for overvåking av illegal narkotika-trafikk
CP-140 Aurora: Ombygget P-3C brukt av Canada; 18 ombygget
CP-140A Arcturus: CP-140 modifisert for overvåking av miljø og fiskeri; 3 modifisert