VerktøyAndre språk
|
England
England (uttalt /ˈɪŋglənd/) (gammelengelsk: Englaland, mellomengelsk: Engelond) er det største og mest folkerike konstituerende landet[1][2][3] i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Landets innbyggere utgjør mer enn 83 % av den totale befolkningen i Storbritannia,[4] mens Englands fastland utgjør det meste av de sørlige to tredjedelene av øya Storbritannia og deler landegrenser med Skottland i nord og Wales i vest. Andre steder grenser England til Nordsjøen, Irskesjøen, Det keltiske havet, Bristolkanalen og Den engelske kanal. England ble en samlet stat i år 927 og har sitt navn fra anglerne, en av de germanske stammene som bosatte seg der under det 5. og 6. århundre. Englands hovedstad er London, det største bymessige området i Storbritannia, og det største byområdet i Den europeiske union ved de fleste defineringer.[5] England har hatt en betydelig kulturell og rettslig påvirkning på verden.[6] Det er opprinnelseslandet til språket engelsk og Den engelske kirke, og engelsk lov former grunnlaget for rettssystemene i mange land; i tillegg var London sentrum for Det britiske imperiet, og landet var fødestedet for Den industrielle revolusjonen.[7] England var det første landet i verden som ble industrialisert.[8] England er hjemmet for Det kongelige vitenskapelige selskap som la grunnlaget for moderne eksperimentell vitenskap. England var verdens første moderne parlamentariske demokrati[9] og følgelig har mange konstitusjonelle, regjerings- og rettslige nyskapninger som har hatt sin opprinnelse i England blitt adoptert av andre nasjoner. Kongeriket England var en separat stat, medregnet Fyrstedømme Wales, inntil 1. mai 1707, når Acts of Union resulterte i en politisk union med Kongeriket Skottland for å opprette Kongeriket Storbritannia.[10]
[rediger] Etymologi og brukEngland har fått sitt navn etter anglerne, den største av de germanske stammene som bosatte seg i England i det 5. og 6. århundre, og som man tror har sin opprinnelse fra halvøya Angeln, som i dag er Danmark og Nord-Tyskland.[11] (Den videre etymologien til stammens navn er fortsatt usikker, selv om en populær teori sier at man ikke trenger å lete lengre enn til selve ordet angle, og referer da til en fiskekrokformet region i Holstein.[12]) Anglernes navn hadde flere forskjellige stavemåter. Den tidligste kjente referansen til dette folket er under den latiniserte versjonen Anglii brukt av Tacitus i kapittel 40 i hans bok Germania,[13] skrevet rundt år 98 e.Kr. Han gir ingen presis indikasjon på deres geografiske posisjon innenfor Germania, men slår fast at de – sammen med seks andre stammer – tilba en guddinne kalt Nerthus, hvis helligdom var plassert på «en øy ute i havet». Historikeren Beda den ærverdige fra tidlig i det 8. århundre referer til engelskmennene som Angelfolc (på engelsk) eller Angli (på latin) i hans hovedverk Historia ecclesiastica gentis Anglorum.[14] Ifølge Oxford English Dictionary er den første kjente bruken av «England» når man refererte til den sørlige delen av øya Storbritannia i 879, og med den moderne stavemåten først i 1538.[15] Ordet «England» er ofte hverdagslig – og feilaktig – for brukt for å henvise til øya Storbritannia eller Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland i sin helhet.[16] Det er mange eksempler på denne bruken gjennom historien hvor henvisninger til England faktisk var tenkt å omfatte Skottland og Wales også.[17] Betegnelsen brukes rundt om i hele verden og selv av engelskmenn; bruken er problematisk og fører til forargelse mange steder i Storbritannia. England er offisielt definert som «emne for enhver alterasjon av grenser under del IV av Kommuneloven 1972, området som består av fylker etablert av seksjon 1 av loven, Stor-London og Scillyøyene».[18][19] [rediger] Administrativ inndelingHistorisk sett utgjør grevskapene (counties) det regionale nivået i England. Disse utviklet seg fra gamle politiske enheter fra før Englands samling, slik som kongerikene Sussex og Kent, eller fra middelalderlige enheter som hertugdømmene Lancashire og Cornwall. Mange grevskap hadde en grevskapsby (county town), og fikk navn etter denne (f.eks. Nottinghamshire etter Nottingham). Etter den industrielle revolusjon med påfølgende urbanisering ble det et stadig større sprik mellom de gamle grevskapsgrensene og bosettingsmønsteret, og det har vært nødvendig med en rekke justeringer og lokalforvaltningsreformer. Den siste reformen på 1990-tallet har gitt en inndeling i mer funksjonelle metropolitan counties sentrert rundt større byer (som f.eks. Greater Manchester). I tillegg til de 6 metropolitan counties er områder uten et større sentralsted inndelt i 34 non-metropolitan eller shire counties. De gamle grevskapene er beholdt som seremonielle grevskap. Grevskapene - både metropolitan og non-metropolitan - er igjen delt i distrikter (metropolitan districts og non-metropolitan districts). En helt ny forvaltningsenhet fra 1990-tallet er de 41 unitary authorities. Det er distrikter som har fått samme administrative status som grevskaper. På det laveste nivået i lokalforvaltningen finner en de verdslige sognene (civil parishes). Disse finnes likevel ikke overalt. London og flere andre byer har ikke verdslige sogn. England har også fått en helt ny inndeling på et høyere nivå enn grevskapene, i og med de ni regionene. Disse har ikke folkevalgte forsamlinger som grevskapene, men koordinerer visse lokalforvaltningsfunksjoner over større områder. Regionene er også valgkretser for valg til Europaparlamentet. Et unntak er regionen Stor-London (Greater London), som både har en egen folkevalgt forsamling (Greater London Authority) og en direktevalgt ordfører (Mayor of London). De 32 London boroughs og Corporation of London utgjør lokalnivået i hovedstadsregionen. [rediger] Se også[rediger] Referanser
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||